Norges krig mot Syria
– LARS BIRKELUND

300.00kr

Norges krig mot Syria 

J’Accuse…! Norge på tiltalebenken

 

Sannheten er som kjent det første offeret under krig. Hvorfor avviker det vestlige narrativet om krigen i Syria så mye fra for eksempel Russlands og Syrias eget narrativ?

Kan det skyldes noe så enkelt som at Norge/Vesten og andre fører krig mot Syria og derfor er avhengige av å markedsføre krigen på en viss måte for å skape aksept for den, samt også kamuflere egen medvirkning? De som begår kriminelle handlinger prøver i de fleste tilfeller å benekte og skjule sine forbrytelser. Forfatterens påstand er at det samme gjør seg gjeldende under krig: de landene som fører en folkerettsstridig krig mot et annet land har mer å skjule og større behov for å fordreie virkeligheten enn landet som blir angrepet. Han viser til mange eksempler i boka.

 

Kort om forfatteren: Lars Birkelund (født 1959) har ved siden av sitt virke som som utøvende i musikk hatt en interesse for hvordan verden er skrudd sammen, særlig spørsmål om krig og fred. Og etter hvert som Norge ble mer og mer aktiv i krigene ble det naturlig og viktig å stille spørsmål ved hva Norge egentlig driver med utenlands og hvorfor. Siden 2011 har hans fokus derfor for det meste vært rettet mot Syria og ikke minst det underkommuniserte faktum at Norge er med på denne krigen mot et plaget folk. Engasjementet har ført til en mengde artikler og leserinnlegg, både refuserte og publiserte, samt daglig Facebook-aktivitet. Og nå denne boka som er hans debut.
Boka bestiller og kjøper du her: larsbir@hotmail.com

Beskrivelse

«Viktig dokumentasjon og spesielt analysen av opposisjon og opptakt til militær intervensjon har klare paralleller til Libya.»

– Rune Ottosen
professor emeritus i journalistikk

 

«Boken er politisk krutt. En øyeåpner. Litt som Ola Tunanders bok om Libyakrigen, der «sannhetene» viser seg å være løgner skapt for å tjene bestemte politiske formål.»

– Terje Alnes, Spartakus.no

 

«Boka er opplysende, analytisk og spennende og plasserer ansvaret for krigen mot Syria der det hører hjemme. Dette er en bok vi har savna her i Norge. Vi får håpe at mange leser den.»

– Steinar Åge Brenden, Oslo

 

  • 1. utgave, 1. opplag
  • 288 sider
  • Produksjon: Epic.no, Oslo, 2020
  • Omslag og illustrasjon: Brady & Vadstein.
  • Papir: Munken Print Cream 100 g
  • Trykkeri: Lasertrykk
  • ISBN 978-82-93822-01-1

Boken kan kjøpes hos Tronsmo og Sagene Bokhandel, samt direkte fra forfatteren.

Prosjektet produseres på oppdrag fra forfatter.

 

Utdrag fra forordet:

Riktignok har krigen i Syria, eller krigen mot Syria, opptatt meg veldig. Det har ført til en mengde artikler, både refuserte og publiserte, og daglig Facebook-aktivitet i en årrekke. Men det var aldri i mine tanker å skrive bok, hverken om Syria eller annet. Dette inntil sommeren 2019, da jeg kom over en artikkel om angrepet på den norske ambassaden i Damaskus i 2006. Den satte i gang tankene og førte til en ide som i mitt hode lignet på begynnelsen på en bok. Så da bestemte jeg meg temmelig umiddelbart.

Fører Norge krig mot Syria har jeg blitt spurt, mang en gang. Noen har hatt vantro i blikket. Det er mange måter å føre krig på, å drepe på, ikke bare med norske soldater og norske bombefly. Men det har også vært norske soldater i Syria som del av en okkupasjonsstyrke, har jeg da svart.

Det foreligger ikke krig når det ikke finnes noen erklæring om krig, innvender noen. Kriger blir ikke lenger erklært, de blir tvert imot kamuflert som humanitære intervensjoner, som «hjelp» og lignende, svarer jeg så. Mange husker sikkert at Kjell Magne Bondevik nektet å kalle bombingen av Kosovo for krig i 1999, da han var statsminister. Først mange år senere innrømte han at det var en krig og at han angret på at han ikke var ærlig om det. Det samme gjentok seg da den såkalte rødgrønne regjeringen med Jens Stoltenberg som statsminister vedtok å bombe Libya i 2011. Da gikk det i ord som «innsats» og «operasjon» om de 588 bombene Norge drepte libyere med. Det at «folk flest» ikke kjenner til at Norge fører krig mot Syria viser rett og slett hvor effektiv kamuflasjen av denne krigen er. For de som syns dette høres utrolig ut må jeg minne om at også viktige deler av Norges krigshistorie (1940–1945) ble fortiet i flere årtier.

Fredelige demonstrasjoner i Midtøsten av alle steder? I Syria, der rasende islamister angrep og satte fyr på Norge og Danmarks ambassader i 2006, der det tidligere hadde vært flere væpnede opprør, også på 2000-tallet? Dette var spørsmål jeg stilte meg selv og etter hvert også til andre, da opprøret i Syria begynte, rundt regnet fra 15. mars 2011. Og jeg var ikke aleine om det. For de spørsmålene som ikke ble stilt på TV ble til gjengjeld stilt av mange i kommentarfeltene og i alternative medier. Via alternative medier ble jeg også kjent med stadig flere vitneutsagn som bekreftet min mistanke. Ja, også medier som Financial Times og Israel National News meldte om slikt, om «demonstranter» som drepte politifolk, satte fyr på bygninger og lignende. Så hvorfor fortsetter norske medier på tiende året å insistere på at demonstrasjonene kun var fredelige og folkelige? Dessuten var jeg på dette tidspunktet klar over at bombingen av Libya, som begynte omtrent samtidig, var delvis bygd på usannheter og halvsannheter. Kunne dette også gjelde krigføringen mot Syria?

Men det var mer enn dette. For siden jeg er utstyrt med en viss hukommelse, husket jeg at John Bolton, statssekretær for George W. Bush, hadde erklært Syria som del av «den utvidede ondskapens akse» allerede i 2002. Jeg husket også at noen ivret for at USA skulle gå til krig mot Syria samtidig med krigen mot naboen Irak i 2003. Dette mens andre advarte mot det: «Vent, ha tålmodighet, for Syria er langt sterkere enn Irak og to kriger samtidig kan bli for mye også for USA». Derfor var jeg også tvilende til det som var gjengs å tro rundt 2011/2012, nemlig at Assad ville falle i løpet av noen måneder.

Dessuten var jeg kjent med Seymour Hershs artikkel fra 2007, «The Redirection», der han fortalte at USA, Israel, Saudi-Arabia og statsminister Hariri i Libanon, sammen med den syriske delen av det muslimske brorskapet hadde væpnet, trent og finansiert en front av ekstremister. Mange av disse hadde bånd til al-Qaida. Målet var å skape og utnytte sekteriske konflikter mellom alawitter, sunni– og sjiamuslimer, sa Hersh. Også derfor fattet jeg ganske fort mistanke til at opprøret i Syria fra og med mars 2011 var begynnelsen på en «war by proxy», en stedfortrederkrig, mer enn et folkelig opprør, og at fremmede makter benyttet seg av misfornøyde krefter i Syria, samt utenlandske leiesoldater og jihadister, for å slippe og bruke egne soldater. «The Redirection» ga en pekepinn om hvem de misfornøyde kunne være. Pekepinn ga også angrepene på ambassadene i 2006, som vi skal se i kapittel 2. Forøvrig ble jeg allerede på 1980-tallet kjent med en del av USAs skjulte former for krigføring, da jeg fulgte nøye med på krigen i Nicaragua, gjennom NRK og Dagbladet, som faktisk dekket denne krigen på en USA-kritisk måte. Denne vinklingen likte Kåre Willoch så dårlig at han kalte NRKs Håkon Børde for Radio Nicaragua. USA bedrev denne krigen med metoder som ligner på det Hershs beskrev for Syria i 2007.

Siden boka rommer så sterk kritikk av Norge og andre lands krigføring mot Syria vil nok mange oppfatte den som et forsvar og en aksept for Syrias myndigheter, for det såkalte «regimet», eller for «diktatoren». Men kritikk av det ene betyr ikke aksept for, eller anbefaling, av det andre. Og denne bokas kritikk av norske og andre myndigheters krigføring hviler helt og holdent på FN-pakten og det folkerettslige prinsippet om staters rett til indre selvstyre, uten innblanding fra andre land. Så kan man alltids diskutere hvilke kvaliteter Syrias president og myndigheter har og ikke har. Dette gjøres for så vidt her, fortrinnsvis i kapittel 1 og 27, ut fra tanken om at også det positive må med i regnskapet. Men det er en annen diskusjon. Og den berører ikke Syria og det syriske folks rett til å forsvare seg mot fremmede makter, terrorgrupper og lignende.

 

Innholdsfortegnelse 
Forord
1. Tre syrere i Norge – intervjuer
2. Ambassade under angrep
3. Nasjonalkoalisjonen og Den frie syriske hær
4. SPACE
5. White Helmets
6. Et fredelig og folkelig opprør?
7. Sanksjonene mot Syria
8. Krigen mot IS?
9. Borgerkrig?
10. Kjemiske våpen
11. Massakren i Hama?
12. Kurderne
13. Utenriksdepartementet finansierte propagandafilm
14. Om en norsk journalists aktivisme for «revolusjoner» i Midtøsten
15. Aftenpostens «lege»
16. Balansert over tid, NRK?
17. Har NRK Brennpunkt fått munnkurv?
18. Faktisk – statens sensurorgan?
19. Norsk Folkehjelp
20. Amnesty International
21. Bellingcat, borgerjournalistene
22. Helsingforskomiteen – rettferdighet à la NATO
23. Responsibility to protect (R2P)
24. Det humanitær-politiske kompleks
25. En ond sirkel
26. Kort om Syrias historie etter første verdenskrig
27. Regimet
28. Flyktningene
29. Polariseringen
30. Kommentarfeltene – bedre enn sitt rykte
31. Myter om medier og myndigheter
Etterord
Et utvalg tidligere publiserte artikler: 
I. Under Lupen: Dagsrevyens Libyadekning
II. Klassekampen opprettholder imperialistiske myter om krigen i Syria
III. Kritikerens vurderinger
IV. Cecilie Hellestveits Syria
V. Trenger vi Norges Fredsråd?
VI. Trenger vi mer politikerforakt?
VII. Med rett til å juge
Attpåklatt
Litteratur
Komplett litteraturliste
Takker og bukker
Fotnoter

Produkter

Organisasjonsnummer:

884943132

Følg oss